Persepolis

En vakker film, en rørende fortelling fra et trist land.

Jeg er nettopp ferdig å se Persepolis som jeg kjøpte på platekompaniet i forgje uke. Jeg sitter igjen med et behov for å spre budskapet videre, men når jeg tenker meg om for å kunne formulere meg bedre er det som om tankene ikke kommer. Det er som de bare presser mot en flaskehals, der en kork er blitt dyttet inn igjen. Det var noe sterkt og rørende med denne filmen som jeg sitter å ruger på for å rope ut. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal si enda.

Jeg står på stolen min og roper luft.

Filmen fungerer så godt fordi den er en ren animasjonsfilm, type god gammeldags 2D tegnefilm der mesteparten av filmen tilogmed er i svart/hvitt. Jeg elsker det! Denne typen historie vet jeg ikke ville fungert hvis den kom fra Hollywood, verken i vesten eller i midtøsten, som hovedrollen Marjane Satrap er fra. Tegneserien/boken har jeg ikke lest, men dette vet jeg fordi jeg har sett filmen og har forstått handlingen. Så enkelt. Historien om unge Marjane Satrapi som vokser opp i Iran er en historie som ikke burde skildres i en "vanlig" spillefilm på grunn av at den er basert på Marjane Satrapi erindring av hva som skjedde. Denne selvbiografiske formidlerstilen er ganske kledelig, men ved å sette "ordentlige" mennesker for å skildre hennes historie tror ikke jeg hun ville blitt fornøyd med den, siden den aldri vil bli som hun husker det.

Jeg syns filmen er god.

Jeg sitter igjen med så mange forskjellige følelser at jeg bare blir sittene litt apatisk foran ekstra materialet og tenker på hva var det filmen egentlig ville si. Jeg har en mistanke om at Persepolis ikke bare skal gi en selvbiografisk gjenfortelling om Marjane Satrapi´s liv, men at fortellingen handler om det å vokse opp, kjærlighet, rett og galt, krig og fred, men viktigst av alt tror jeg Persepolis handler om identitet.


(Takk Tora for fint filmtips. Du skal få et stort og hvit smil fra meg).