En av de mest fantastiske og rørende filmene jeg har sett på lenge er Into the Wild. Filmen er basert på den virkelige fortellingen om unge Christopher McCandles som kutter all kontakt med familie, venner og sivilisasjon i 1990. Han klipper over bankkortene sine, brenner- og gir alle sparepengene sine til veldedighet og stikker uten forvarsel. Han tar på seg navnet Alexander Supertramp og lever av strøjobber og godheten til mennesker han møter på sin vei.
Filmen rørte meg så sterkt fordi jeg syns portretteringen av Christopher McCandle var gjort så veldig troverdig. Og historien er så rørende, og man blir så glad i alle karakterene. Musikken er fantastisk, det mye brukte håndholdte kamerabruken bygger på troverdigheten og klippingen og oppdelingen av filmen i kapittler gjør alt så flott.
Det morsome er at når jeg skal fortelle Tora om denne flotte, nye filmen jeg har sett viser det seg at det var hun som snakket om den til meg først, og syns den var så vakker. Underbevisstheten min lurte meg trill rundt når jeg sto på platekompaniet for å velge enten Into the Wild og Watchmen. (Jeg kjøpte begge, men det er liksom ikke poenget). På Heimtun viste noen også ett klipp fra filmen, der han spiser et eple som om han aldri har spist et så godt eple før. Det husket jeg ikke før jeg så filmen.
Underbevisstheten er en lur skrue.
Filmen er regissert av Sean Penn og Emile Hirsch spiller Christopher McCandles.
2 kommentarer:
det var rektor marie (eller maria) som viste det klippet :) jeg og serena så på den filmen hele tiden mens vi satt under dynene våre og drakk te. og vi har bestemt at et år skal vi reise rundt, og bare kjøre rundt. i campingbil. det blir fint.
Oja, stemmer det. Maria var en flott resurs æ skulle ønske æ brukte mer. Fikk og lyst til å bare dra etter den filmen, utrolig inspirerende!
Legg inn en kommentar