Paranoid Park

Gus Van Sant er så flink. Elsker Paranoid Park. Så den på nytt i dag morges i filmklasserommet med de gode kinostolene. Vi var bare fem stykker som ville se film, alle de andre bare stakk. Dustemikkler, vet ikke hva de gikk glipp av. Paranoid Park minner meg ltt om yndligsscenen min i Reprise. Ikke fordi handlingen er den samme, men fordi de begge er frem og tilbake i tid og har en annerledes form for logikk. En følelsesmessig logikk. Jeg gikk ut av filmklasserommet og ned i matsalen for å spise lunsj med en avslappet følelse. Filmen har noen ganske sterke scener som gikk inn på meg like mye som første gang jeg så den, men selv om den har en del grusomme elementer i filmen følte jeg meg tilfreds. Glad. Lett. For en flott film.